Denne artikkelen er hentet fra www.aftenposten.no
Adressen til artikkelen er http://www.aftenposten.no/viten/article.jhtml?articleID=478044
Oppdatert: 26.01.2003, kl 00:21

To bronsespenners hemmelighet

Lenge før vikingene herjet ble en ukjent kvinne gravlagt i Hemsedal, en annen i Østfold. Begge to tok med seg bronsespenner til dødsriket. I dag er funnet av smykkeskattene de første av sitt slag i Norge.

CATO GUHNFELDT - cato.guhnfeldt@aftenposten.no

I et villmarkens rike i utkanten av Europa, med omstreifende jegere og fastboende bønder, finner gravferdene sted på slutten av 500-tallet og begynnelsen av 600-tallet. De to kvinnene gravlegges helt uavhengig av hverandre. Begge er trolig iført sine fineste kjoler. Som i skulderhøyde er festet med svært dekorative og skinnende bronsespenner.

Døden fører kvinneskikkelsene ned i jorden, ut av deres egen tid, etter hvert deres samtidiges erindring - og historien. Nesten. "Bare" 1400 år senere, på et kontor til Universitetets kulturhistoriske museer (UKN) i Frederiks gate i Oslo, ligger to bronsespenner som jorden har gitt slipp på. En fra Hemsedal og en fra Råde i Østfold. To synlige, uomtvistelige bevis på to navnløse menneskers liv - fra den gang Norge ikke engang var et samlet rike.

I UKM/Oldsaksamlingens trange lokaler blir bronsespennene i disse dager studert og gransket, fotografert og avtegnet. Snart kommer trolig også den første vitenskapelige artikkelen.

Første i Norge
Museumskonsulent Ingunn Marit Rø-stad er nesten andaktsfull, der hun i hånden holder de første eksemplarer av runde, skiveformede draktspenner fra merovingertid funnet i Norge. Akkurat denne type spenner er til nå bare funnet på Gotland og noen få steder i Sør-Skandinavia.

-Det utrolige er at begge spennene kom oss i hende med få ukers mellomrom rett før jul. Begge er funnet av privatpersoner utstyrt med metalldetektor, og som respekterte forpliktelsen om innlevering av fortidsfunn, forteller hun.

Norge har veldig få gravfunn fra merovingertid - denne heller konturløse tidsperioden på 500- og 600-tallet, klemt inne mellom folkevandringstid i forkant og vikingtid i etterkant. To eksempler illustrerer vår "merovingiske" fattigdom. I Vestfold, fra perioden 550-700, er det bare gjort 11 sikre gravfunn. Fra den foregående perioden (årene 350-550) har man 200 funn. Tilsvarende; i Agderfylkene er det gjort 500 gravfunn fra folkevandringstiden, bare 12 fra merovingertid.

-Tidligere er en byllepest i Sentral-Europa som også nådde Norge, foreslått som årsak til mangelen på norske funn fra merovingergraver. I dag tror vi det først og fremst skyldes samfunnsendringer, med konsentrasjon av makt og derav få staselige graver. De fleste vanlige mennesker ble gravlagt med liten eller ingen rikdom. Først under den etterfølgende vikingtiden øker igjen antall graver med gjenstandsfunn, påpeker Ingunn Marit Røstad.

Uvanlig form
Allerede i juni 2001 ble den best bevarte av de to spennene funnet. Det skjedde rett utenfor en middelalderkirkegård ved Skadengård i Hemsedal, i et område hvor det er registrert flere forhøyninger, som kan være gravhauger. Spennens vekt på skarve 8,2 gram var nok til at den ble fanget inn av metallsøkerens bølger. Men først rett før jul i fjor ble den innlevert til UKM/Oldsaksamlingen, sammen med et mindre flatt og trearmet beslag funnet i det samme området. Da hadde i mellomtiden Østfold-spennen ankommet, med en vekt på 10,3 gram, funnet i Råde i oktober i fjor.

-Jeg så straks at det var spenner fra merovingertid, sier Ingunn Marit Røstad og forsetter:
-Men jeg stusset litt over at begge var flate. Vi har sett tilsvarende merovingerspenner formet som ringer eller hjul med "eiker", og som en slynget "S" innenfor en ring. Men den vanligste spennen funnet i Norge til nå har vært koniske, dvs. med en buet overflate. Spennene fra Hemsedal og Østfold er de første som er flate og skiveformede - lik de fra Gotland. Likevel er ornamentikken, fabeldyr med store øyne, spisse haker og slangelignende kropper som er flettet i hverandre, svært lik ornamentikken på de norske, koniske spennene. Fabeldyrene, inspirert av norrøn tro og mytologi, var et gjennomgangstema i merovingertidens kunsthåndverk, forteller hun.

Herjet av plogen
Alt tyder på at Hemsedal-spennen har ligget helt i ro i 1400 år. Østfold-spennen derimot, har tydelig levd et mer turbulent liv i dyrket og gjødslet mark. Hundrevis av ganger kan plogen ha eltet den rundt. Spennens kanter er tydelig sterkt nedslitt og brutt av. Ikke overraskende lukter fingrene av gjødsel etter å ha tatt på den. Ornamentikken viser spor etter hele syv fabeldyr.

-Felles for begge spennene er et forsenket, rundt midtparti. I det festet man gjerne en rund benbrikke, felte ned emalje eller en tilslipt rød stein. Begge spennene har hull til å feste midtbrikken. På baksiden sitter rester av nålfeste og mothake - akkurat som på moderne spenner. Spennenålen, av jern eller bronse, er derimot borte. Begge spennene er trolig støpt. Men vi ser spor av etterarbeid med et spisst, skarpt verktøy på Hemsedal-spennen. Slike spenner ble normalt brukt parvis som festespenner i skulderhøyde, på lettere ullkjoler i ett stykke, forteller Ingunn Marit Røstad.

Nå venter røntgenfotografering for å avsløre mulig aktiv, innvendig korrosjon som hvis det oppdages, må stanses. Dernest følger konservering.

-Allerede nå har spennene gitt oss ny kunnskap om merovingertidens kunstgjenstander og utbredelsen av dem, sier Ingunn Marit Røstad.

Trolig må en ettergraving gjennomføres i Hemsedal, på det som etter alt å dømme er en grav. Den ukjente kvinnen selv finner arkeologene neppe organiske spor etter. Hva som fylte hennes liv, vil vi aldri få vite. Men én ting vet vi hun klarte, selv i døden i 500-600-tallets Norge: å sende en gjenstand tilbake fra graven. Til fremtiden.

Til forsiden - Tilbake til artikkelen