Fra boken For alltid Jeløy av Edmund Schilvold (s. 288-289):

Som så mange andre av deres generasjon kan Bjarne og Inger fortelle mye merkelig om Skippingveien og gårdene på Jeløyas østside. Ifølge Bjarne kom bestefaren ofte med historier om spøkeriet langs Skippingveien, og minst fem eller seks forskjellige steder var så hjemsøkte at folk virkelig kviet seg for å passere dem, især nattestid. Det mest kjente av disse stedene var Blodsteinen ved Skysskafferen.

Da Inger ble gift med Bjarne og flyttet inn på Skallerød i 1956, hadde ingen fortalt henne om alle hendelsene knyttet til denne beryktede veistrekningen. Likevel, allerede første gangen de kjørte utover til Skallerød, kjente Inger håret reise seg da de passerte Skysskaffer-jordet og kom inn i svingen der gamleveien ennå er synlig som en sti innover i skogen.

– Har det skjedd noe her, spurte Inger, som allerede da visste at hun antakelig hadde en egen følsomhet overfor paranormale fenomener. Nå gikk det iskaldt nedover ryggen på henne.

– Nei da, her er det ingenting å bekymre seg for, svarte Bjarne, som ikke hadde lyst til å uroe Inger med gamle spøkelseshistorier. Men også han hadde selvfølgelig hørt fortellingen om sjalusidrapet ved Blodsteinen, den knapt synlige kampesteinen like ved veikanten.

Siden opplevde Inger den samme følelsen av uhygge hver gang de passerte dette stedet. Til slutt måtte Bjarne ut med det. Han fortalte det han visste, at en kvinne etter sigende var blitt drept like ved veikanten på den tiden ferdselen fulgte gamleveien til Skipping, og at blodet skulle ha preget steinen så sterkt at en rødlig flekk var synlig i mange år etterpå.

Da Inger endelig fikk vite hva som hadde skjedd, følte hun seg beroliget, og den ekle følelsen ga seg. Skippingveien ble rutine, også for henne. Hun kjørte mange ganger alene mellom Moss og Skallerød uten at noe skjedde. Men så kom kvelden da hun hadde vært på besøk hos noen venninner og skulle dra tilbake til gården.

"At du tør å kjøre hjem på Nesveien i mørket," hadde noen av venninnene sagt, slik de hadde gjort flere ganger før. Det var ingenting spesielt med denne kvelden. Likevel, da Inger kom inn i svingen, sloknet plutselig motoren. Ikke ville den starte igjen heller. Inger var på den tiden blitt en erfaren bilfører, og det var ingen grunn til at noe slikt skulle skje akkurat der. I flere minutter ble Inger sittende i bilen, midt i den beksvarte skogen, uten å vite helt hva hun skulle gjøre. Men hun hadde opplevd uforklarlige hendelser før, så hun forholdt seg rolig og tente en røyk. Skulle noe skje, fikk det bare skje, hun var rede.

Men alt forble stille, og etter en stund startet motoren igjen. Inger kunne puste ut og fullføre hjemturen. Hva årsaken enn var, hun opplevde aldri igjen noe liknende i svingen ved Blodsteinen.

At det er en kjerne av sannhet bak historiene om Blodsteinen, kan det ikke være tvil om. Ifølge Edmund Ree, som hørte historien av sin far, Ørnulf Ree, var det en steinhogger fra Sverige som myrdet kjæresten sin på dette stedet fordi han mente at hun ikke hadde vært tro mot han. Selv husker jeg godt at min bestemor nevnte Blodsteinen i forbindelse med hennes barndom på det gamle Rosnes. Hun og andre småjenter var den gangen livredde for å gå forbi dette stedet på kvelden. Blodsteinen var ikke noe å spøke med.

Min egen bestemor, som bodde på Rosnes til hun var elleve, kunne også fortelle litt av hvert om Skippingveien. På dagtid var området lyst og fredelig, men som andre småjenter var hun livredd for å gå forbi Blodsteinen om kvelden. Oppe i bakkene var det heller ikke hyggelig å gå i mørket. Folk som var ute sent, kunne høre lyden av vogner med kusk og hester og det hele komme nærmere og nærmere, før det brått ble stille. Andre ganger var vognene synlige, de kom rullende ut av mørket, for så å forsvinne i det tomme intet.

Kilde: Schilvold, Edmund 2006, For alltid Jeløy. En hyllest til Oslofjordens perle, Moss.